3842 | minside

Alle elsker noen 2008

Oransje, rosa, gull 2013

Jeg titter opp for å se på min søsters tomme seng. Jeg kan se for meg at hun sitter på sengekanten og legger den ene håndflaten på det nakne låret. Neglene hennes ser nylakkerte ut, de har den samme fargen som shortsen hun akkurat har tatt på seg.

Jeg tar frem den lille posen som ligger under puten min.

Posen er av gjennomsiktig plast og størrelsen er litt mindre enn et A4 ark.

Det er noen dager siden vi mottok posen fra sykehuset, men den er fortsatt uåpnet.

Jeg strekker meg etter neglelakken som står ved min søsters seng,

men glipper taket.

Flasken ruller under sengen og jeg kryper etter. Jeg åler meg helt under og legger det ene kinnet mot gulvet.

Det tar en stund før jeg merker at den kjølige linoleumen begynner å trekke varme ut av kinnet mitt. Jeg blir liggende en stund til, men jeg snur meg for å kjenne på madrassen. I det jeg berører undersiden drysser det fint trestøv fra sengebunnen, jeg gnir det inn i øynene. Det svir et øyeblikk, men jeg greier ikke å slutte.
Jeg fortsetter å gni til støvet har blandet seg med alle fargene som flyter bak øyelokkene.
Jeg vet ikke hvor lenge jeg har ligget under sengen, men ryggen er kald og helene følelsesløse. Jeg ruller ut igjen og reiser meg opp.
I hånden har jeg flasken med rosa neglelakk. Jeg lakkerer neglene og lar de tørke før jeg forsiktig åpner plastposen.

Jeg tar ut den rosa shortsen, den oransje trøya og den tynne gullringen.

Da jeg var 14 år gammel døde storesøsteren min på 16 år av en overdose heroin.

I de ulike verkene over har jeg tatt utgangspunkt i denne hendelsen. Norge er blant landene i Europa med med flest overdosedødsfall.

De to første verkene omhandler hele overdosestatistikken frem til 2013.

I "alle elsker noen" var fokuset å ha samtaler med etterlatte, noe som gjentok seg i disse samtalene var at de etterlatte satt med en følelse at deres kjære raskt ble et tall i en statistikk. At rommet for å sørge var krympet grunnet livsstilen til den avdøde. Jeg ønsket å heve verdien og synligjøre de avdøde ved at de etterlatte som ønsket det kunne komme til galleriet for å skrive ned navnet på deres kjære.

I det siste verket har jeg en mer personlig tilnærming, her har jeg valgt ut det året i statistikken min søster døde. Jeg har støpt tall og håndmalt i de fargene hun hadde på seg da hun døde, det var en varm sommerdag og hun hadde på seg en rosa shorts, en oransje trøye og en gullring.
I den tilhørende boken som er en utvidelse av verket har jeg skrevet ned alle tallene og separert de fra 1 til 4727. Boken er sydd sammen med brodertråd i fargene oransje, rosa og gull. Innimellom tallene har jeg skrevet ned noen historier fra mitt eget og andres liv. Historiene sier noe om små og store hendelser i livet som påvirker oss i de valgene vi tar. Valg som er med på å forme oss som individer.